Klimahysteri Av Harald Pleym www

Det er bare i en svært liten brøkdel av Jordas historie at menneskene på en eller annen måte har kunnet påvirke klimaet. Men det er først mot slutten av det 20. århundret at menneskelig virksomhet har ført til utslipp av forurensninger i en mengde som i betydelig grad har endret sammensetningen av gasser i atmosfæren. Dermed kan klimaet globalt endre seg.

Det er ingen tvil om at det globale klimaet har gjennomgått betydelige variasjoner på en rekke tidsskalaer. Og det er all mulig grunn til å regne med at slike variasjoner vil fortsette i framtiden. Studiet av klimaet i forhistorisk tid og en mulig rekonstruksjon av de klimatiske forholdene på den tiden ved hjelp av numeriske klimatiske modeller, vil gi oss verdifull innsikt i effekter av globale klimatiske forandringer og mulige årsaksforhold.

Ved hjelp av klimaindikatorer som historiske data, paleoklimatiske data, treringanalyse, pollenanalyse, radioaktive metoder, isotopanalyse, analyse av årlige sedimentlag, stratigrafisk korrelasjon med tidfestede epoker og instrumentelle registreringer, har vi klart å rekonstruere et bilde av klimaet i fortiden. Dette bildet er beheftet med til dels betydelige usikkerhetsmomenter jo lenger tilbake i tiden vi går. Men kunnskapen forbedres jo nærmere vår egen tid vi kommer.

I løpet av de siste få hundre millioner år har milde klimatiske forhold vært dominerende, og mye varmere enn klimaet i dag på nordlige og midlere bredder. For ca. 80 millioner år siden var det en meget gunstig klimatisk periode. De subpolare breddegrader hadde et klima som lignet på det moderne subtropiske klimaet. Arktis og Antarktis var dekket av skog. Temperatuen i det arktiske bassenget rundt Alaska og Sibir var 14°C. Dit kommer kloden og moder jord neppe tilbake til.

De globale temperatursvingninger på kloden i løpet av siste en million år har vært tilnærmet periodiske, med perioder på ca. 100 000 år, men overlagret og modifisert av svingninger med kortere perioder. I løpet av denne tidsepoken har det vært minst åtte istider, hver med en varighet på fra 70 000 til 120 000 år. De varmeste stadiene mellom to istider varte i om lag 10 000 år. Figuren under viser temperatursvingninger på den nordlige halvkulen i løpet av de siste 400 000 år.

Punktene på figuren er inntegnet på grunnlag av registreringer av forholdet mellom oksygenisotoper i dyphavsedimenter. Den heltrukne kurven (også etter år 0) er basert på beregninger av hvordan innstrålingen fra Sola forandres som en følge av kjente endringer i Jordas bane rundt Sola og endringer i jordaksens retning.

Den varmeste tiden i løpet av de siste 150 tusen år på den nordlige halvkulen hadde et maksimum for 125 000 år siden og varte i ca. 10 000 år.

Neste figur viser det globale temperaturforløpet på bakkenivå i perioden 1850-2018 på den sydlige- og nordlige halvkulen.

Variasjoner i innstrålingen fra Sola

Variasjoner i utstrålingen fra Sola

Endringer i klodens refleksjonsevne (pga støvmengden i atmosfæren, jordoverflatens refleksjonsevne, skymengde, skytyper,skyfordeling og optiske egenskaper)

Forandringer i atmosfærens sammensetning av gasser (hovesakelig H₂O, CO₂, O₃, N₂O, CH₄, KFK (KlorFluorKarboner) )

Vekselvirkningsprosesser (feedback-prosesser mellom elementer i klimasystemet på Jorda)

I det kompliserte systemet som bestemmer klimaet på Jorda, fins det et utall av enkeltprosesser som gjensidig påvirker hverandre. Ingen av dagens klimamodeller tar hensyn til alle disse prosessene i tilstrekkelig detaljert grad. Tre av de mest viktige feedbackprosesser er temperatur-vanndamp feedback, snø-is albedo feedback og sky feedback (inkluderer forandringer i skyhøyde, mengde, type og optiske egenskaper). Nettovirkningen av skyer er uviss. Dersom mengden av høye skyer øker vil det kunne føre til høyere temperatur på jordoverflaten (pga. redusert langbølget utstråling). Men øker mengden av lave skyer vil temperaturen kunne avta (økning i reflektert solstråling).

Det er tre hovedmåter å nærme seg problemet med å forutsi hvordan klimaet vil bli i framtiden.

Bruk av klimaindikatorer (som nevnt over)

Bruk av klimamodeller
Modellene som er tilgjengelige i dag kan ikke brukes til å forutsi klimaet regionalt med tilstrekkelig grad av sikkerhet, men globalt kan de i beste fall gi en god indikasjon på de klimatiske virkninger av økte tilførsler av gasser som påvirker energibalansen på Jorda.

Datamodellene må forenkles og det medfører at man må velge hvilke mekanismer som skal tas med og hvilke som kan behandles mer lemfeldig eller helt ignoreres. I stor utstrekning er det opp til de enkelte modellbyggere å designe modellen de tar i bruk. Det fins derfor mange forskjellige klimamodeller som beskriver et fenomen på hver sin måte. Den beste testmetoden som anvendes er å la datamodellene simulere hvordan hav- og lufttemperaturer har utviklet seg gjennom tiden, som så kan sammenlignes med direkte målinger. Hvis flere forskjellige modeller gir samme resultast både i fortid og framtid får forskerne mer tillit til resultatet. Slike sammenligninger gir bare mening hvis modellene er grunnleggende uavhengige/forskjellige, men det er langt fra alltid tilfellet. Usikkerheten i resultatene er vanskelig å kvantifisere, og usikkerheten vil også øke jo flere prosesser man tar med i en modell, og spesielt prosesser som vekselvirker med hverandre

Empirisk metode
Eksponenten for den empiriske måten å "spå" klimaet på var den russiske atmosfæreforsker Mikhail Budyko (1920-2001).

Rekonstruksjonene av klimaet er basert på data fra 300 kontinentale områder rundt på kloden. I Budyko's "varmere verden" vil for eksempel ørkenområdene i Sahara få en økning i nedbøren på rundt 30 cm per år i løpet av andre halvdel i dette århundre eller noe lengre fram i tid. Temperaturen vil da globalt kunne være ca. 2.5°C høyere enn i dag, tilsvarende de forholdene som man hadde for ca. 120 000 år siden. Da fantes det ingen ørkenområder som i dag i følge Budyko.

Neste figur viser at vi står ved inngangen til en mulig super mellomistid, som vi må hundretusener av år tilbake for å finne maken.

Men selv den CO₂-induserte supre mellomistid kan ikke forhindre en ny istid. Istiden kan kun utsettes noe i tid. I løpet av de neste 5000 årene går vi en kaldere tid i møte. Drivhusgassene vil i beste fall forlenge den nåværene varme perioden med opptil flere hundre år, men så er det slutt. Om ca. 20 000 til 30 000 år vil menneskeheten være godt over halvveis mot en ny nedising av kloden, som sannsynligvis vil komme om ca. 50 000 til 60 000 år. Og hovedårsaken til nedisingen vil være forandringer i innstrålingen fra Sola på grunn av endringer i Jordas elliptiske bane rundt Sola, og endringer i jordaksens helning og jordaksens presesjonsbevegelse.

Det er ingen grunn til å skremme vettet av den oppvoksende generasjonen med de dommedagsprofetiene som framsettes av klimahysterikerne. I den eventuelt nevnte supre mellomistid vil ganske sikkert deler av kloden få det klimatisk bedre enn i dag, mens andre områder på kloden vil få det verre enn i dag. Dersom man tror på at et eventuelt høyere havnivå vil legge bebygde områder under vann, så nytter det ikke å vente til naturens varsellamper lyser rødt før man eventuelt tvangsflytter folk i Bangladesh, på Maldivene og i andre områder, og folk som frivillig (også i dag) slår seg ned like ved havets overflate og i områder som gjentatte ganger blir utsatt for oversvømmelse.

Jordas klimasystem lar seg ikke styre av politiske beslutninger om at kutt av CO₂ vil begrense den globale oppvarmingen til maks et par grader. Det er som å tro på julenissen. Dersom man tror at en framtidig varm karbondioksid-verden vil bli for kostbar for menneskeheten til å kunne aksepteres, så må det handles, ikke med CO₂–kutt, men igangsette omfattende forbyggende klimatiske tiltak der det trengs. Det er penger i milliardklassen av dollar å hente fra det som i dag sløses bort til nærmest ingen nytte.

Porsgrunn 26.05 2019

Se ellers: Globale klimaendringer, El Niño, Ozon i atmosfaren, Vær og Klima ,Klimamodeller,

Karbondioksid-konsentrasjoner og temperatursvingninger på kloden